Sindre i 2ATb har skrevet ned sagnet om "Idde" i forbindelse med en oppgave i norskfaget. Han sier at han har hørt sagnet mange ganger, men ikke sett det blitt skrevet ned. Si fra til biblioteket om du vet om sagnet er skrevet ned, da vil vi videreformidle kontakt med Sindre.
“Idde”
På tidlig 1700- tallet var det et gammelt jernverk på Eidsfoss. Så når du kom ridende på Bergsstigen over åsen fra Sande mot Eidsfoss, så kunne du se den sorte røyken som kom opp av pipa fra jernverket, og du kunne høre slagene fra den store slaghammern på flere mils avstand! Og da trodde de fleste som kom til Eidsfoss at dette var djevelens hjemby, men det var det jo absolutt ikke. For på Eidsfoss var det jobb til de fleste, for å drive dette jernverket måtte de ha mye tømmer og jernmalm, så alle mennene som bodde rundt det store vannet Eikern hadde nok å gjøre. Jernverket lå da i den ene enden av Eikern.
De hugg tømmeret med øks og sagde med lange sager. Og etter at de hadde kvista tømmeret og kappa det opp i riktige lengder, ble det dratt ned til Eikern med hester slik at det kunne bli frakta til jernverket. De la tømmeret ut i vannet slik at de kunne seile tømmeret ned til jernverket. Dette var farlig arbeid, så mange liv gikk tapt i løpet av jernverkets historie.
De skulle lage kull av tømmeret som ble fraktet til jernverket, så her ble tømmeret lagt i store hauger. Oppå haugene med tømmer la de først granabar, så jord og mose. Dette var slik at tømmeret skulle brenne sakte. En slik haug kunne brenne i 3 til 4 dager før man kunne spa ut det kullet som hadde blitt dannet av tømmeret. Mens det brant inne i haugen, måtte mennene som drev med det gå oppå den for å tette med mose og jord, her gikk det også mange menneskeliv tapt. Noen datt gjenom “lokket” på haugen og brant rett og slett opp. Når tømmeret fikk lite oksygen og brant sakte samtidig, ble det omdannet til kull, og dette kullet blir brukt til å fyre i den store ovnen i jernverket. Dette kullet brenner med mye høyere temperatur enn vanlig ved.
Mennene som bodde i motsatt enden av Eikern hadde store problemer med å frakte tømmeret over det lange vannet. Så en høst hadde de ikke fått sendt noe tømmer til jernverket, det var fordi det bare blåste motvind. De måtte seile tømmeret over den to mil lange Eikern, så de hadde mye tømmer liggende ved kaia. Alle mennene prøvde og prøvde å få tømmeret til jernverket, men ingen klarte dette. Tømmeret var den eneste intekten deres, og de hadde ikke penger til å hamstre mat før vinter kom. Men hadde dem fått levert tømmeret, så hadde de ikke hatt noen problemer.
En kald høstdag prøvde de igjen å få tømmeret til jernverket, men dette var til ingen nytte. På kvelden, da mennene var på vei hjem så møtte de en av ungguttene som bodde i bygda. Og han lurte på om han også kunne prøve å seile tømmeret til jernverket, men mennene bare lo av han og gikk videre, så gutten gikk ned til flåtan og bant alt tømmere fast til den. Det var fullmåne denne dagen, så månen lyste opp for han, selvom det fortsatt blåste hard motvind. Og akkurat i det gutten heiste seilet, så hørte han ett stort dunk under flåtan, men gutten tenkte ikke mer over det. Han prøvde å seile mot Jernverket, men det hjalp ingenting, så da tenkte han at han skulle senke seilet og komme seg til land igjen. Men plutselig da han hadde senka seilet, så hørte han flere dunk under flåtan og da begynte plutslig flåtan å dra seg bortover vannet, mot vinden og mot jernverket! Gutten skvatt til, men han kunne ikke gjøre noen ting, for flåtan bare dro seg mot vinden og den harde strømmen. Da flåtan kom fram til jernverket, så kjappa gutten seg med å binde tømmeret fast til land. Og han gikk å hente lønna hos jernverkets sjef. Men da kan skulle hjemover, så måtte han bruke seilet for å komme seg hjem, og da var det bare seilet som dro han.
Dagen etter, når mennene igjen skulle prøve å få tømmeret til jernverket, fikk de sjokk da de kom ned til kaia. Alt tømmeret var borte, og det var bare flåtan som lå der. Mens mennene sto og lurte, så kom gutten gående ned til dem med lønna i hånda, og da var han nødt til å dele lønna med dem. Men de kunne ikke fatte hvordan han fikk alt tømmeret til jernverket, det var jo så hard motvind. Men etter denne dagen, så var det ingen som lo mer av denne gutten.
Det var slik sagnet om “Idde” ble til, Idde var et undervannstroll som bodde i Eikern. Han spiste fisk og hadde visst sin egen hule der nede som han levde i. Og det sies at det var Idde som hjalp denne gutten med å frakte tømmeret mot vinden, og helt bort til jernverket. Jeg har hørt dette sagnet mange ganger, men ikke sett det blitt skrevet ned.
Sagnet er gjenfortalt og nedskrevet av Sindre i 2ATb, våren 2011
Boka tar for seg skikker, tradisjoner, overtro og myter knyttet til
julefeiring i gamle dager. Den presenterer bl.a. Åsgårdsreia, hekser,
trollkatter, Lussi, de underjordiske og nissen.
